Rinøya - Kjeøya

Lødingen vestbygd, fredag 22. mai og tid for å starte innhøsting. 

Det er lenge til tyttbæra er moden, men her skal det plukkes. Ti-på-skjæret-2015 here we come! Utsetting av kajakk innerst i kjosen der Dalhemmyra sklir ut i gjørme og tonnevis med råtna tang, kan ikkje anbefales veldig sterkt. Med forbehold. Om du både setter ut og kjem tilbake på høyvann, så er det greit. Men som utallige ganga før er det det fin flo ved start. Noen tima seinere er det fjæra, eller lavvann på østnorsk.

"Og gå i land på Kjærringøy..." sang han så søtt neri Bodø, men å gå i land med fjærleire, råtna tang og hestskit til midt oppå leggen er ingen ting å skrive store viser eller dikt om. Neste gang finner man nok et bedre egna sted.

Vi sklir ut Dalheimøyra og tar første kunstpause ved løkta på Rinøya. Laga så bevis for mitt første «klipp» i Ti-på-skjæret-kortet. Turen går videre rundt Rinøya og sørvestover.

Etter noe baksing i motvind, kanskje opp mot frisk bris, blir det noen sekunders pause da Marian begynner å kjenne behov for næringstilskudd, men må konstatere at det finnes lite med sådant.

Et par kilometer etter Rinøy passeres Torvfinnen. Et par små skjær på Torfinnbåan. Der høres piping, og seinere finn eg ut at det trolig var et par tjeld som laga lyden. Men no får eg øye på noe som ser ut som det rører på seg. Vi tørna babord mot skjæret og der sitter en ganske stor oter og gnafsa på ei nyfanga flyndre. Den har slått med sporen for siste gong ett minutt tidligere. Otergutt ser surt på oss og fortsetter å spise, men eg kjem litt for nært og da foretar oteren en unnvikende manøver, rett ned et par meter. Dermed blir det flotte bilde av spisende oter kun å leve videre i minnet. Vi ser det ikkje, men etter at de to uhyrene i lange fiberskall forsvinner, dukka otergutt opp fra djupet og fortsetter med kveldsmaten.

Turen fortsetter i motvind, som etter hvert avtar noe i styrke. Sjursholman passeres og så ser vi at bygningene og kaia på Kjeøya begynner å komme nærmere. Vel, det er jo vi som nærma oss, men i den tålmodighetstesten det er å padle ei tilnærma rett strekning på nesten ei mil i motvind så virka det ofte som om man ikkje flytta seg.

Vel framme ved Kjeøya kan vi observere at den gamle og veldig slitne ferga «Biltrafikk 3» fortsatt har rorhuset over havflata. Ferga gikk i trafikk på Sortlandssundet for mange år sia, og havna etter hvert ved kaia på Kjeøya. Første gang eg passerte der i kajakk var høsten 2007. Fotograferte da den flotte rustholken, men bildan gikk dessverre tapt i tidenes datahavari noen år seinere. Året etter sank ferga – les gjerne den fine Svein Rist si gode historie her.

I 2007 ble ingen bilder bevart svevende i internettskyer, men det gjør dagens:

Her er det ikkje lengre mulig å høre skipsklokkens klang, da pendelen er borte, men fin er den.

Håpet er å ta vare på noe av den gamle ferga, men etter dagens synfaring ansjåast det som ørlite problematisk å gjøre noe som helst.

Kursen settes tilbake, men nå litt nærmere land de første kilometrene. Det blir ei kort ilandstigning på Sjursholmen, for å beundre den enorme sandstranda som åpenbarer seg på fjæra sjy.

Dårlig panoramabilde, men tar det med for å vise størrelsen på området som faller tørt på fjæra sjy.
Marian kan sjåast som en liten prikk nesten helt til venstre i bildet. Der er det 15 cm dybde.

Rinøya kan sjåast som ei mørk stripe til venstre for midt på bildet. Avstand 3,5 km.

Trukket nærmere med zoom ser du Rinøya tydeligere.

Skummel himmel? Neida, med kunstfilter "Dramatic" på Olympus TG-3 kan du skape så dramatisk stemning som du vil.

Derfra og tilbake til gjørmekjosen, som no ligg blotta i all sin stinkende herligheit går det fort. Og dermed er dagens tur kombinert med trening over. Intervalltrening med en slakk periode på 17 kilometer, og til slutt 3 kilometer på åtti prosents belastning. Spørs forresten om han Fredrik vil kalle det for intervall...

Les også Marian si historie.

Flott område rundt Sjursholman – du burde ta turen du også!